OM BOKEN:
Kort fortalt hva handler
Lobotomisten om?
Deler av plottet i begynnelsen av
Lobotomisten, er satt til Universitet i Oslo på psykologisk
institutt. Studiet arrangerer en avslutningsfest for studentene like
før jul på utestedet Blå på grünerløkka. En jente blir meldt
savnet hos politiet i løpet av julen, og hun er sist sett på denne
festen. I boken følger vi kidnapperen fra da han ser jenta på
lesesalen for første gang, helt til han kidnapper henne. Leseren får
et innsyn i tankene og motivene til kinapperen. Siden leseren blir
kjent med ham noen måneder før bortføringen, er det lagt inn
”psykologiske spor” som til slutt gjør det troverdig at han går
til det skrittet og ta henne med makt og føre henne til en skjult
hytte ved Sognsvann. Siden boken følger utviklingen ”i et
menneske” som begår ondskap, skiller den seg fra vanlige
krimbøker. Der er det de fysiske sporene som til slutt løser gåten.
I denne boken er det de psykologiske sporene som lesere får vite
gjennom tankene hans, som skal fungere som et puslespill slik at vi
forstår hvorfor han begår sine grusomme handlinger .
Den forsvunne
jenta blir en savnetsak som havner på borde hos politibetjent Daniel
Vinge. Han
jobber ved
Savnetgruppa i Oslo. Han finner mobilen hennes i snøen utenfor Blå
og kåpen hennes i
garderoben. Like
ved mobilen ligger det en flaske. Daniel tar den med til Politihuset
og undersøker
den etter
fingeravtrykk som han sender inn til Kripos. Han får svar tilbake at
fingeravtrykkene er
for mangelfulle
til å søkes automatisk opp mot Fingeravtrykkregisteret. Men de er
gode nok til å
sammenlignes med
en kanditat. Men Daniel har ingen andre spor og ingen mistenkte i
saken.
Daniel betror seg
til barndomskompisen Tom Stohl på en café i Oslo og forteller om
savnetsaken
som står i
stampe. Tom er en tidligere fallskjermjeger som har vært i
Afghanistan, men nå studerer
han Kriminiologi
på Universitetet. Han skriver hovedoppgave og har valgt temaet
Ondskap. Utover
i boken blir han
nødt til å melde samboeren sin savnet når hun ikke kommer hjem.
Daniel og
Tom oppdager at
det er en link mellom de to savnetsakene, og Tom blir for alvor
blandet inn i
etterforskningen.
Samtidig som de to
kameratene prøver å finne de to savnede jentene, fortsetter vi å
følge
kidnapperen som
har de forsvunne jentne i sin makt. Han har bortført dem for en
grunn. Han mener
de lider av en
tidligere diagnose fra 1800-tallet; Seksuell aptetitt. Gjennom
psykologistudiene har
han funnet en
gammel lærebok fra 1800-tallet, som ramser opp en rekke kurer for å
kurere lidelsen.
Kalde bad, sult,
smertepåføring, fryktfremkallelse og blodlating. Når ikke disse
kurene fungerer,
vurderer han en
annen metode. Lobotomi.
Hvor lang tid brukte du på å
skrive «Lobotomisten» og hvor kom idéen fra?
Lobotomisten tok meg syv-åtte måneder
å skrive. Etter å ha sendt det inn og fått kontakt med forlaget,
brukte vi et halvt år på å bearbeide boken. Det ble gjort ganske
store forandringer. Det var nok det som overrasket meg mest med å
bli utgitt. At det gjenstod så mye arbeid etter at du på en måte
hadde ”klart det”.
Ideen til boken ble til mens jeg skrev.
Jeg begynte med et øsnke/mål, og det var å lage en krimbok der man
fulgte morderen og var ”inni hodet” hans. Sånne bøker er det få
av i Norge. Stort sett er morderen en ukjent skikkelse som gjør mye
syke handlinger, og bare på siste siden får vi vite hvem han er.
Det sier seg selv at da blir det lite plass etter avsløringen for å
forklare leseren hvorfor morderen har begått alt det ”syke”.
Store deler av boken får vi vite
mye om psykologi og menneskets sinn. Brukte du mye tid å på å lese
deg opp på psykologi o.l før du tok fatt på boken?
I denne boken er det mye fagstoff om
psykologi og psykiatriens historie. Dette henger nært sammen med
ønsket mitt om å konstruere en morder ”man kan forstå”. Før
jeg begynte å skrive leste jeg meg opp på mye faglitteratur. Det
var under denne lesingen at de fleste ideene ble til. Jeg skjønte
raskt at jeg ville skrive om lobotomi, da jeg fant biografien til
mannen som begynte å lobotomere i USA. Jeg kom over to andre
psykiatere, én som trakk tenner for helbrede mentalt syke og én som
skrev den første læreboken i USA.
Også disse to er mye brukt i
Lobotomisten. Det ble raskt klart for meg at hovedpersonen måtte
studere psykologi for å lese det samme som jeg hadde gjort.
Utfordringen var å gjøre det troverdig når hovedpersonen bestemmer
seg for å bruke gamle lærebøker for å helbrede pasienter som
lider av gamle diagnoser. Etter all lesingen forsto jeg at mange
psykiatere før i tiden var dypt religiøse, og mente at de gjorde
noe godt, mens de egentli tortuerte svake mennesker. For å linke
psykiatere til hovedpersonen, gjorde jeg han til en dypt, religiøs
person. Da åpnet mange dører seg for å gjøre dette troverdig.
Hovedpersonen er oppvokst i en frikirkelig menighet, og har en far
som har snakket om synd og helvete gjennom hele barndommen hans. Syns
og helvete har utviklet seg til en tvangstanke for ham, og når han
leser at seksuell aptetitt har vært en diagnose, er dette noe som
appelerer til ham. Han begynne rå observere jenter på Universitetet
som han mener lider av dette. Og som den gode ”psykiateren” han
er, ønsker han å gjøre dem friske.
Det meste av handlingen foregår i
Oslo . Før du skrev boken gjorde du mye research så stedene du
nevnte i boka skulle være autentiske?
Handlingen er satt i Oslo. De mest
brutale scenene foregår i Nordmarka ved Sognsvann og Svartkulp, der
det ligger en skjult hytte fra tiden da finner immigrerte til Norge
og bosatte seg i Nordmarka. Før jeg skulle skrive disse scenene,
var jeg mye og gikk i skogen der oppe, for å finne ”den rette
stemningen”. Jeg har ogå vært en del på Universitetet for å
kunne beskrive disse steden godt, fordi det er viktige miljøer i
boken.
Hvis det skulle bli en filmatisering
av «Lobotomisten » hvem skulle spilt «Tom» og «Daniel»?
Jeg har blitt spurt før hvem som
passer til å spille hovedrollene. Boken har to hovedpersoner. Tom
Stohl er på et vis ”den snille”, selv om han har sine mørke
sider, han også. Han har en ganske annerledes fysikk enn det de
fleste skuespillere har. Han er over 1,90 og veldig kraftig, og han
har blondt, langt hår. Aksel Henie er liksom ikke helt der.
Men etter å ha sett True Blood oppdaget jeg at hele beskrivelsen av
Tom passer med Aleksander Skarsgård. Blant skuespillere i Norge er
det sikkert et stort knippe som passer til å spille Johannes, ”den
onde” hovedpersonen. Han har et veldig vanlig utseende, men er
ganske tynn. Han har blondt, krøllete hår. Her det det bare for
hvem som helst som uteksamnineres fra Teaterhøyskolen å farge håret
og sette i en god permanent, så er de der.
OM FORFATTEREN
Fortell oss litt om deg selv;
Jeg er 27 år og fra Oslo. Av
utdannelse har en bachelor grad i Kriminiologi, men tok
politihøyskolen etterpå. Nå jobber jeg fulltid som etterforsker
ved Kriminalvakten i Oslo og har vært der i tre år. Egentlig går
det greit å skrive samtidig som man jobber. Det handler bare om å
prioritere vekk enn del sosiale ting. Ofre noe kalles det vel, og det
er man nødt til hvis man skal skrive. Selv de som selger nok til å
leve av det, måtte ofre mye de første årene.
I et intervju med Dagbladet som du
gjorde i Februar i år så skrev du at «Mye av det som blir skrevet
om politifolk er en vits», hva mener du med det?
I mitt første intervju med Dagbladet,
ble jeg spurt om hvordan politifolk blir beskrevet i bøker. Jeg sa
at det egentlig var en vits hvordan politiet ble karrikert. I bøker
fremstilles politimannen ofte som en ensom ulv som drikker tett og
krangler med sjefen og kollegaer. Drapssaken er det eneste han har i
livet, og den etterforsker han alene. I det virkelige liv ville alle
disse typene fått sparken for lenge siden. Men det mest feilaktige i
krimbøker, er at det bare er en eller to som jobber med drapssaker.
I reele tilfeller der man har drap med ukjent gjerningsmann, blir det
satt av over tyve personer som arbeider fulltid med saken.
Da er det
ikke akkurat rom for den ensomme ulven som kommer forfyllet på jobb.
Men jeg skjønner at det blir mer personlig når etterforskerne er
færre, og det er vel sikkert grunnen til at de fleste skriver det
sånn. I min bok er det også bare én politietterforsker.
Forskjellen fra andre bøker er at han jobber på Savnetgruppa i
Oslo. Et avsnitt som bare har fire etterforskere. Der har de gjerne
sine egne saker som de må arbeide med. Den ensomme ulven finnes der.
Og en savnetsak blir heller ingen drapssak før man har funnet et
lik. Når saken klaissifiseres som en savnetsak, er det én
etterforsker som arbeider med den. Idet den etterforskeren finner et
lik, økes antallet etterforskere til tjue.
Når du skrev boken satt du noe
spesielt sted for å få fred til å skrive boken?
Jeg skriver på spisebordet og rydder
unna sakene mellom måltidene. Man trenger egentlig ikke å ha en
fantastisk skriveplass som inspirerer så veldig. Skriving handler om
å bruke fantasien og se for deg et sted du ikke er. Da er ikke det
faktiske stedet du sitter, så veldig viktig.
Har du noen tips/råd til unge
forfatterspirer eller de som drømmer å få skrevet en bok ?
Jeg har aldri gått noe skrivekurs og
er veldig lite ”skolert”. Men hvis jeg skal komme med et tips til
de som skriver, må det være å nyte veien til bokutgivelsen, for
den nesten mer spennende enn utgivelsen. Også må det være å tørre
å skrive uten at man helt vet hva som skal skje med plottet. Bare
stole på at du finner ut av det etter hvert. Inspirasjon kommer når
du tvinger deg selv til å skrive og mangler motivasjon. Noen mine
beste ideer har kommet når jeg er lei og vil gjøre alt annet enn å
skrive.
Er du i gang med noe andre
bokprosjekter?
Nå er jeg godt i gang med å arbeide
på min neste bok ”Leiemorderen”, som skal bli en oppfølger til
den første. Handlingen er flyttet til slummen i Rio de Janeiro, og
flere av hovedpersonene er med i denne, også. Boken handler om
fattigdom og ondskap i favelaen Santa Marta. Barn i slummen har en
sentral rolle, og hva man må gjøre for å overleve. Noen blir med i
kriminelle gjenger, andre tigger og noen blir presset inn i
prostitusjon. Dette er temaer som blir berørt i ”Leiemorderen”.
Den første boken handlet ganske mye om det kristne frikirkemiljøet
i Norge. Den neste boken kommer også til å handle om religion, men
i Rio. Det er land der det er veldig vanlig at folk tror på Voodoo
ånder. Voodoo blir derfor veldig sentralt, og det blir satt i
sammenheng med ondskap, som var temaet for ”Lobotomisten”.
Tittelen ”Leiemorderen” er ikke helt bestemt enda, og jeg og
forlaget jobber med flere alternativer. Ett som diskuteres i disse
dager er ”Voodoo Man”, men når det gjelder titler hører jeg på
forlaget.
Når du skrev «Lobotomisten »
hadde du noen rådgivere eller støtte fra familie,venner?
Jeg har hadde aldri skrevet noe før
jeg begynte på Lobotomisten. Derfor var det unaturlig å fortelle
det til venner og familie, fordi de hadde aldri merket noe til noen
skrivelyst før. Boka ble min lille hemmelighet som jeg arbeidet med
for meg selv. Ikke før jeg hadde bokkontrakt og visste at det ville
bli noe av, fortalte jeg det til de rundt meg. Jeg likte egentlig
bedre å skrive når det var min egen hemmelighet og ikke noe som
folk spurte om. Savner kanskje litt den tiden da det å utgi en bok
bare var en drøm, for veien til en bokutgivelse er ofte like fin som
selve bokutgivelsen.
Bruker du mye biblioteket eller vil
du helst ha bøkene dine til odel og eie?
Siden jeg er en type forfatter som
liker å lese meg opp på ting jeg ikke kan så mye om fra før, er
jeg helt avhengig av Biblioteket. Man vet ikke om man får bruk for
en bok, før man har bladd i den. det ville blitt veldig dyrt hvis
jeg måtte kjøpe ne haug av bøker, bare for å bruke stoff som er
hentet fra én side i boken. Låneordningen er perfekt, for da kan
man bare leie en svær bunke og skumme gjennom.
Tusen takk til Eirik for å være med på forfatter intervjuet her på bloggen! Vil også rette en takk til Mari på bokbloggen Flukten fra virkeligheten som jeg fikk tips/inspirasjon til spørsmål.
3 kommentarer:
er (alltid) på utkikk etter nye lesinger. og wow.. dette er virkelig noe for meg. takk for tips og takk for et informerende og bra intervju :) gleder meg til å grave meg ned i denne boka i sommer :)
Så gøy at du har intervjuet Eirik:) Han er en venn av meg, og samboeren min er redaktøren hans. Jeg følger bloggen din nå, og gleder meg til å lese mer! Stikke gjerne innom min bokblogg m.m. også:)
SVAR TIL:
CHRISTINE: Bare hyggelig Christine:) Bare å glede deg til å lese "Lobotomisten" .Den er bra:)
KAREN: Var kjempe fint at han ville stille opp til intervju:) koselig at du følger bloggen min,skal ta meg turen innom din blogg:)
Legg inn en kommentar
Takk for din kommentar! Den vil vises etter jeg har godkjent den! Velkommen tilbake skal du være!