CLICK HERE FOR FREE BLOGGER TEMPLATES, LINK BUTTONS AND MORE! »

onsdag 9. mai 2012

Sønnen av Michel Rostain

Tittel: Sønnen (org.tittel: Le Fils)
Forfatter: Michel Rostain
Oversetter:Gøril Eldøen
Forlag: Pax
Utgitt: 2012(norsk utgave)
Format: Innbundet
Antall sider: 176
Kilde: Mottatt fra forlaget

-Utdrag fra boken fra bokprogrammet her!

OM BOKEN:
I denne korte selvbiografiske romanen gir Michel Rostain oss en nær og varm fortelling om et nesten ufattelig tap. Vi møter en far som har opplevd alle foreldres største mareritt: Sønnen Lion blir brått syk og dør, 21 år gammel. Hvordan kan man leve med et slik tap?

I et lavmælt og nyanserikt språk viser Rostain oss alle sidene ved en fars store kjærlighet til sin døde sønn. Det er vakkert og sårt, men samtidig fullt av humor og håp.


Utgitt med støtte fra Ministère Français Chargé de la Culture – Centre National du Livre
 
LITT OM FORFATTEREN:
Michel Rostain er musiker og operaregissør. Fra 1995 til 2008 var han direktør og kunstnerisk leder ved Théâtre de Cornouaille – Scène nationale de Quimper. Han har tidligere undervist i filosofi og psykologi, og har skrevet flere bøker om opera. Sønnen er hans første roman. Den ble tildelt den prestisjefylte Goncourt-prisen for debutanter i 2011, og er under oversettelse til 12 språk.
Intervju med forfatteren på Bokprogrammet her!






MIN MENING OM BOKEN:
Når jeg mottok denne fra forlaget måtte jeg smuglese litt i den ettersom jeg allerede holdt på med å lese en del bøker. Men jeg greide ikke helt å legge den fra meg, og før jeg la meg her om dagen måtte jeg lese den ferdig før jeg sovnet. For å si det sånn; ha papir i nærheten for denne boka er en sterk og rørende bok.

I 2003 opplever Michel og Marianne Rostain alle foreldres verste mareritt. Deres eneste sønn, Lion(21),  dør brått og plutselig etter å fått hjernhinnebetennelse. Iløpet av de 176 sidene ser vi hvordan foreldrene takler sorgen og hvordan de gjennomgår de ulike sorgfasene. 

Når jeg la fra meg denne boka poppet opp den kjente frasen "du vet aldri hva morgen dagen bringer". Det er kanskje en litt klisjé å si at man må leve livet og gripe dagen.
 
Lion virket som en gutt med full av håp,gode venner,fremtids drømmer og hadde kjæreste samt flotte foreldre. Når han dør brått i 2003 begynner faren (Michel) å tenke på om det var noe han kunne ha gjort for å forhindre dette. Om det var noe tegn på sønnen skulle dø og at han burde ha vært hos han når var syk. På det tidspunktet de trodde det var bare en influensa som herjet sønnens kropp. 

Det som er et sterk virkemiddel i boka er at faren som skriver boka bruker "sønnen" som forteller stemme store deler av boka
Fortelleren står utenfor historien og legger til små detaljer underveis. Det er nesten som Lion forteller historien fra "himmel" hvis jeg kan si det sånn. 

"Om mindre enn fem dager er jeg død.Det vet vi selvsagt ikke noe om. Men etter min død undres pappa i sin galskap om jeg kanskje hadde det på følelsen den mandagen vi snakket på telefonen. Jeg var så åpen,så tilgjengelig;var jeg allerede på vei bort,til fjerne bredder? Ikke bevisst,selvsagt. Men kanskje var det noe i meg,en flik av det , et molekyl,en bakterie,en celle,en ørliten del av meg,på grensen mellom det fysiske og det immaterielle ,som visste at noe dødelige allerede var virksomt i meg?"| s. 48

Boka er delt opp i  6 deler eller kapitteler hvor vi følger familien før det skjedde,etter Lions død,sorgfasene og begravelsen. Som faren skriver i etterordet er det ikke noe "fasit  svar" på hvordan skal takle sorgen,men at man må gjennom det. 

Samme kveld som sønnen vår døde,ringte Daniel Michel til meg; "Jeg vet ikke om du på en dag som denne orker å høre det jeg gjerne vil fortelle deg,men jeg har selv vært igjennom  dette fryktelig for noen år siden, den absolutte fortvilelsen. Jeg vil fortelle deg at det er mulig å leve med det". |
Dette er en av de bøkene som er lettleste,men ikke en du glemmer lett. Når jeg leste boka måtte jeg ta meg tauser pga de tårefylte øyene mine. Michel Rostain sin sorg over sin sønns død er sterk og følbar noe som grep meg. Sorg og død er ikke tema man lett sluker,men Michel Rostain skriver på et nyansert språk om hvordan han taklet det og hvordan hans kjærlighet for sønnen aldri slukker henn.
"Etter som årene går,døyves sorgen litt.Sånn er det bare. "Det er ikke sant" protesterer mamma. Finnes det ikke noe objektivt mål på sorg? Noen holdepunkter er det i alle fall. For eksempel: Gråteanfallene som ikke kommer like hyppige. Et annet eksempel: Antidepressiva,anxiolyktika og terapi,som de trenger mindre av. Dette er målbare størrelser,ganske objektive,i grunnen."|s.171

Jeg har ikke noe negativ i komme med i denne korte selvbiografiske romanen. Språket og fortellermåten vi som lesere blir presentert for er passende. Dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen og dele med de jeg kjenner.

Kort fortalt er "Sønnen" en fin,rørende og sterk selvbiografi  skrevet av Michel Rostain. Han skriver om hvordan han og familien plukket opp bitene etter sønnens brå død. Boka er velskrevet og de 176 sluker man lett,men glemmer ikke lett.

Har noen lest boka? Din mening?


 



2 kommentarer:

astridterese

Dette er en type bok jeg ikke klarer å lese. Jeg måtte feks stå over Idas dans og. Jeg har ett barn, en ung mann på 26. Tanken på å miste han er så "her har jeg ikke ord" at jeg ikke klarer å lese om andre som mister barnet sitt. Det er bare en corny side av meg, men som jeg har valgt å ta hensyn til.

Nina C.

Svar til:

Astrid Terese: Det skjønner jeg godt Astrid! Det er nok sårt å lese hvis man har barn selv. Har full forståelse for det!:)

Legg inn en kommentar

Takk for din kommentar! Den vil vises etter jeg har godkjent den! Velkommen tilbake skal du være!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...